HAVELOCK, ANDAMAN ISLAND

Da var det tid for å reise litt igjen!

Natt til fredag stod vi opp og tok flyet fra Kolkata til Port Blair. Port Blair er hovedstaden på Andamanøyene, en øygruppe utenfor kysten av Thailand, men tilhører India og Myanmar.

Flyturen tok bare to timer og vi landet i Port Blair klokken 07.45 og skulle derfra ta en båt ut til Havelock som  visstnok skal være kåret til en av verdens syv vakreste øyer. Noe for oss med andre ord! Åh, som vi gledet oss til en langhelg med palmestrender og turkist hav! Men da vi kom til brygga for å kjøpe billett viste det seg at båten ikke gikk før kl 2, altså fem timer senere. Vi prøvde å komme oss inn til sentrum, men alle resturanter var stengt så tidlig og det var ingen steder å gjøre av seg. I tillegg begynte det å pøseregne. Ikke noe særlig for en trøtt og sulten gjeng!  Så stod vi der da, trøtte, sultne og våte og lurte på om denne ferien egentlig var en særlig god ide, eller om det kom til å bli en oppfølger av Digha-fiaskoen vi hadde for en måned siden. (les om turen vår til Digha her)

Peter tok på seg ansvaret å lage pakkeliste!

Venting i regnet. Ikke akkurat favorittaktiviteten..

Men klokka ble tilsutt 2 og båten kom. Den stod absolutt i stil til oppholdet vårt så langt, altså ikke særlig mye å skryte av, men forventningene til turen var gått i minus så vi satte oss bare på og håpet på det beste.

Båten som gikk fra Port Blair til Havelock Island

Men fra sekundet vi satte bena på Havelock Island var alt glemt. Små gater, lekende barn og smil overalt. Vi kjørte med auto rickshaw (eller tuktuk som vi sier i India) og med bananjorder og risåkre på den ene siden og turkist hav på den andre siden hadde øya idyll skrevet over hele seg. Hotellet var ikke mindre sjarmerende med små hytter som rom, god mat, høner og ender som tuslet fritt rundt, en fantastisk strand og hyggelig betjening. Dette kunne vi like!

Peter er klar for å kjøre tuktuk!

Risbonde som kikker utover åkern sin

Fisker langs stranda

De lokale damene tar en time-out langs veien

Dette er faktisk sentrum på Havelock Island

Hotellområdet

På Havelock kan man ikke stresse, og vi har ikke gjort annet enn å ta livet med ro. Man føler liksom at man opplever alt og ingenting på en gang, for det er ingen ting å gjøre der. Du står opp, tusler litt langs stranda, spiser en god frokost til lyden av palmesus og bølgeskvulp, går deg en tur langs veien mens du betrakter de gressende kuene, smilende mennsesker og kanskje en sykkel som kommer skrantene forbi i ny og ned. Blir det kjedelig arrangeres det snorkel- og fisketurer, eller hva med å dykke med en elefant? Bortsett fra dette er det ikke mye som skjer.

August er midt i regntiden og derfor perioden med minst turister. Det passet oss utmerket, det føltes som om vi hadde hele øya for oss selv! Men det er jo en grunn til at det ikke er så mange som reiser dit på denne tiden av året, det var mye regn på natta og formiddagene, og sola så vi bare såvidt den siste dagen. Så det ble begrenset med strandliv på oss, det ble for kaldt og vått!

Hvis du ser bort i fra regnet så er ikke stranda så værst akkurat!

Det var slik vi så stranda mesteparten av tiden, under en paraply!

Andamanøyene er fortsatt et ganske nyoppdaget reisemål og er derfor ikke ødelagt at turister enda. Det gjorde at opplevelsen av øya ble unik. Og siden det fortsatt ikke var helt lagt tilrette for mange turister enda var det ikke internett eller mobildekning å få, telefonen på hotellet fungerte kun på klarværsdager. Og siden det var lavsesong var det ikke like mange muligheter for å dra på ting, men det ble en kort snorkeltur på oss.

Spørs om de redningsvestene hjelper noe særlig

Dagene har altså bare gått med til latskap og nytelse. At vi ikke hadde tima hvilken båt vi måtte ta for å rekke flyet vårt som gjorde at vi måtte booke om flighten og bli en dag ekstra gjorde ingen verdens ting.

Vi har kost oss masse og det er så spennende å få reise i India og oppleve mer av dette landet som vi stadig prøver å fortså oss på (uten særlig hell vel å merke). Nå er det tilbake til skolehverdagen, ikke akkurat en herlig tanke etter en uke borte. Men hver dag er en opplevelse her og selvom dagene byr på både opp- og nedturer blir de aldri kjedelige!